Nemi VA-Brida vår andre Vacobutler Nemi har vært på 6 valpeshow, og har blitt Beste Tispe, og Bir 4 av gangene. + en BIS2 plassering Hun har også HP i Juniorklassen. Tildelt Bjørn Flademoens minnepokal for beste valp fra Vestfold i 2003 Nemi, som er oppkalt etter Anne-Hildes sortkledde tegneserie-helt, kom til oss i slutten av november 2002, 8 uker gammel. Vi hadde vært hos Tone og Kjell-Erik på valpebesøk flere ganger og siden vi ønsket oss en ”sterk” tispe så var vi tidlig ute med ønske om akkurat henne. Vi håpet derfor sterkt vi kunne få lov til å bli forverter, siden Tone og Kjell-Erik hadde valgt ut henne til den rollen. Anne-Hilde har vært i forhold med hund tidligere (schæfere) og har erfaring med dem fra før. Jeg har aldri hatt hund. (og ble jo derfor selvsagt advart mot å velge noe så ”vanskelig” som rottweiler). Vi gikk mange runder med oss selv og vurderte et eventuelt hundehold nøye, og det endte med at vi valgte å anskaffe oss hund. Det var også tidlig klart at jeg skulle ha hovedansvaret. Vel, Nemi kom i hus og vi fikk absolutt hva vi hadde bedt om. En trassig, leken, livlig, psykisk veldig sterk liten ramp. Livsmottoet hennes var tydeligvis ”jeg går i bena dine og biter meg fast i buksebenet ditt, når jeg vil, hvor jeg vil” som i praksis betyr at hun bet seg fast mer eller mindre konstant. Vi fikk mange råd, og for eksempel Vannpistol (”som garantert vil hjelpe” sitat slutt) syntes hun bare var morsomt. I tillegg til dette var hun trassig og rampete på mange andre områder også, så vi har slitt en del med henne. Men jeg startet tidlig lydighetstrening og har gått en del kurs, og lydighet synes hun er morsomt. Hun synes det er veldig moro å trene. Om vi stiller til konkurranse er usikkert, men vi liker å trene begge to og koser oss med. Vi prøver også å være veldig konsekvent på alt.     Favoritt-geskjeften vår er for øvrig turer i skog og mark. Ikke at de har blitt så veldig lange foreløpig, men de har blitt lenger og lenger etter som hun har blitt større. Snusing er også morsomt. Vi, dvs jeg, har ikke helt hatt tid til å drive ”seriøs” sportrening, så hun virrer i øst og vest på overvær, undervær, dårlig vær og blikkhukommelse, men hun finner det hun leter etter og går aldri lei. (Men jeg gir meg jo når hun viser tegn på å bli sliten). Hun er også utrolig sosial, elsker å hilse på alt som har hjerteslag. (Og kan ikke fatte at hun ikke kan hilse på nettopp alt og alle).   Det morsomste som skjer i hennes liv er besøk til bestemor og bestefar, og bestevennene hennes heter da også Cita eller Falco, eller begge deler. (Er vel helst begge deler. Falco er vel en lekefavoritt, men Cita er vel helten tror jeg, kanskje Tone er enig?) Det er ikke så mye mer å si, tror jeg. Vi ønsket oss en sterk hund, som er rolig og kosete. Og lydig. Det har vi fått. Etter andre løpetid har hun blitt veldig rolig. (med enkelte ”anfall” da ? ) Vi har jobbet veldig mye med henne for å få en rolig og snill hund og har fått lønn for strevet. Og det har vært strev. For hun har ikke vært enkel, som allerede nevnt. Vi har nok i det stille ”angret” innimellom men vi har aldri vært inne på tanken om ”å gi opp”. Vi er kjempeglad i jenta vår og hun er noe av det morsomste og snilleste vi vet om. At hun er trygg hos oss beviser hun ved å stadig blitt tatt i dyp søvn, selv når hun har vært alene hjemme. (Eller om morgenen når hun har sneket seg opp i sofaen om natta og ikke våkner tidsnok av at en av oss står opp. Men man spretter da uansett ned på gulvet og spiller uskyldig, gjør man ikke)? Vi gleder oss stort til våren da vi skal ut på lange turer i skogen igjen.   Fotostudie av Nemi 3 mnd Grapich : Linda`s grafikk ©