Startsiden

Dagbok
Her skal eierene mine skrive litt om det jeg holder på med om dagene.


12.11.05 - Fugletrening på Manger første helgen i desember

Tommy og Anna har invitert til fugletrening på Manger, og vi har meldt oss på. Her blir det trening på ro i oppflukt, søk på fugl i terreng og apport. Vi gleder oss og takker for kjempebra initiativ. Rapport fra treningen kommer...

12.11.05 - Weimaraner-jakttur på Hardangervidden i oktober

Kyrre og Anette inviterte weimaranerfolk på Vestlandet til jakt på Hardangervidden i midten av oktober. Vi meldte oss på og gledet oss veldig til turen. Dessverre fikk Anita problemer med en muskelknute på livmoren, og måtte holde seg i ro. Etterpå fikk vi høre at det hadde vært en fin tur, men dessverre ingen fugl å finne.

12.11.05 - Høst

Høsten er godt i gang. Jeg har vært på jakt og i år var jeg faktisk ganske flink. Det var ikke min feil at eierne ikke klarte å skyte de fuglene jeg fant. Jeg hadde flere fine fuglearbeid for både Per Ove og Anita da vi var i Modalen. På tross av at jeg hadde allergiutslett og diaré, så gikk jeg gode søk og holdt intensiteten oppe hele dagen i terrenget. Eierene var stolte av meg. Så fint har jeg ikke gått før sa de. Det var litt lite fugl i år, men jeg søkte godt selv om jeg ikke fant noe. De gangene jeg tok stand så stod jeg som en påle, og nølte veldig med å reise fuglene. Har jeg blitt en treg reiser? ...og hva kan vi gjøre for å ordne på det?

Jeg var imponert over Anita som tråklet seg opp og ned bratte fjellskrenter med baby i magen. Graviditeten var ingen hindring for flotte jaktopplevelser heldigvis. Det skal bli spennende å bli storebror. Men det er ikke alt jeg liker med dette her. For noen dager siden kom Anita hjem med en forferdelig greie på 4 hjul. Det lignet veldig på sacco-vognen som de tvinger meg til å trekke. Denne nye 4-hjulingen tok de attpåtil inn i stuen. Til å begynne med turde jeg ikke å være i stuen når de prøvekjørte den. Tenk om de planlegger å feste meg i den også..! Lillebroren min blir sannsynligvis født i februar. Vi gleder oss alle sammen, og Anita har lovet at jeg skal få komme opp i sofaen når broren min får mat. Da skal vi ha noen skikkelige kosestunder sammen alle tre.

Anita har forresten vært avbildet i Jakt og Fiske sin siste utgave. Da hun skjøt sin første rype i fjor på Geiteryggen ble det behøring fotografert av redaktør Torgeir, og historien ble nå med i Barbeint-jentene Tone Jorunn og Ingrid sin reportasje-serie i bladet. Vi syntes alle det var en flott artikkel.

Sommerferien tilbragte vi stort sett på Eidsbugarden. Vi var ikke så heldig med været, det var kaldt og grått. Dermed ble det ikke så mange toppturer. Anita ble også syk og måtte holde sengen noen dager. Vi hadde heldigvis selskap av Torstein, Elisabeth, Eirik (9 mnd), Frode, Ida, Konrad (7 år) og Josefine (10 mnd). Vi oppdaget gleden ved å spille lange runder med scrabble. Helgen før ferien var vi sammen med Arne Vidar, Anders, Ellen og Martin på hytten. Denne helgen var det fantastisk vær og vi kom oss alle til topps på Urdanostind. Ellen og Martin gjorde lykken komplett ved å servere hjemmelaget brownies til oss. Jeg (Odin) var med helt ut til enden av den smale topp-ryggen. For en tur og for en utsikt! Vi gikk opp på Slingsby-tinden på returen. Der fikk vi flott utsyn til Urdanostinden, og kunne se hvor lang og bratt uren opp til toppen egentlig var. Anita og jeg kunne dermed registrere vår andre og tredje 2000-meter topp på denne siden av Jotunheimen. Fra før har vi vært på Langeskavltind.

10.07.05 - Weimaraner-treff i Hordvik

Nå er det blitt mange som har weimaraner i Bergens-området, og Anita fant ut at hun skulle prøve å samle de som kunne til et sosialt treff med tur og grilling. På rimelig kort varsel klarte nærmere 11 hunder med eiere og stille opp. Det var kjempegøy å se så mange grå hunder sammen. De yngste valpene var 4-5 mnd. gamle og laget masse liv og røre i hagen vår under grillingen. Dagens mest sporty deltager var Anka som stilte med to små barn som måtte bæres (en i sele på magen og en i bæremeis på ryggen), i tillegg til store og sterke Trym i bånd. Med litt hjelp innimellom kom de seg helt til topps på Veten. Snakk om engasjement!

Håper at vi klarer å følge opp med flere felles arrangementer utover høsten. Det var i allefall stemning for det i denne gjengen.

31.01.05 - Tiden flyr!

Nå er det nesten et år siden jeg har skrevet noe i dagboken min. Litt av årsaken har vært problemer med dataen og da har motivasjonen til å skrive og redigere vært på et lavmål. Men nå er vi oppe med bredbånd og ny PC med bedre kapasitet, så nå skal vi se om det ikke blir litt mer dreis på sakene.

Det er nesten vanskelig å komme på hva vi gjorde i fjor sommer. Anita hadde fri to måneder i mai og juni før hun begynte på arbeid etter sitt års permisjon fra Ungdomsbasen. Disse månedene ble det mange fine turer og jeg slapp å ligge alene hjemme om dagene. Så jobbet både matmor og matfar hele sommeren, samtidig som de hadde siste innspurt med bryllupsplanlegging. 21. august var det klart for den store dagen og de kaller seg nå for herr og fru Oppedal. Bryllupsreisen likte jeg godt, for da dro vi tre til Eidsbugarden og gikk på mange fine turer. Jeg fant noen ryper og noen reinsdyr. Det var veldig spennende. For Anita og Per Ove startet jaktsesongen tidlig med at de kjørte på en rype på veien mellom hytten og Tyinkrysset. Rypen ligger fortsatt i fryseren og venter på å bli en god og minnerik middag.

Kort tid etter bryllupet begynte den ordentlige jakten, og som vanlig var vi en hel uke i Modalen og koste oss. Jeg hadde flere ganger nærkontakt med ryper, men det mest spennende minnet er nok den gangen jeg trakket mitt inn i en flokk som satt i en ur med høye steiner rundt på tre kanter. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre da det begynte å kakle rundt beina på meg, og matmor prøvde å finne seg det beste stedet å skyte fra når fuglene gikk opp. Hun plassert seg litt til venstre og ropte JA! Jeg stod bom stille, var som frosset fast. Til slutt ble steggen så nervøs at den fløy opp med flokken på slep. Anita skjøt, men bommet dessverre, og på grunn av trær på alle kanter fikk hun ikke flere skuddsjanser. Matmor husker aller best den kvelden vi tok en tur i skogen rett over veien fra hytten, hvor vi hadde sett orrfugl tidligere. Allerede da vi krysset den første myren fløy det opp en orrhøne på noe langt holdt. Rett over elven så Anita to orrhaner som fløy til høyre opp i lien og satt seg på en rygg et par hundre meter unna. Så var det min tur. Jeg ble borte en stund, og Anita fikk følelsen av at noe var på gang. Hun fant meg inne i et tett kratt på en liten rygg. Jeg hadde fin stand. Da matmor kom gikk orrhønen opp før hun fikk gitt reisningskommando, og fuglen forsvant mellom trærne uten at hun fikk skutt. Vi fulgte så etter de to orrhanene. Det var tett kratt og skog og veldig bratt, men vi koste oss med strevet. Da vi kom til ryggen så vi ingenting til fuglene. Jeg stoppet opp et lite sekund og vendte snuten oppover, men ombestemte meg og gikk nedover ryggen i stedet. Anita så denne lille bevegelsen min oppover, og sa til Per Ove at hun ville prøve litt den veien selv om det var bratt. Hun var bare kommet fem meter opp da de to orrhanene flakset opp ti meter fra henne. Hun stod dessverre med ryggen til og fikk ikke snudd seg raskt nok i det bratte terrenget. I stedet for å skyte så nøt hun bare synet av de to store fuglene som forsvant tilbake samme vei som vi hadde kommet fra. Nå var det blitt så mørkt at vi måtte ta veien tilbake til hytten.

Siste helgen av jaktuken dro Anita og jeg til Geiteryggen for å være med på jentejakttur i regi av Bergen Jæger og Fisk. Dette var en veldig fin tur med mange hannhunder og mange greie damer. Den første dagen ble vi med på jakt med hund sammen med instruktør. Jeg jaktet ikke noe særlig i det hele tatt. Det var kanskje litt for åpent terreng for en weimaraner, i tillegg til at jeg var ganske sliten etter 7 dager på fjellet. Dagen etter måtte jeg ligge igjen på hytten mens Anita dro på støkkjakt. Og for Anita ble dette den store dagen da hun skjøt sin første rype. Jaktlaget var nesten kommet ned til bilen igjen etter en fin dag med flott vær og 2-3 skuddsjanser uten resultat. De traff på et annet jaktlag på vei opp fra veien, som kunne fortelle at en rypeflokk nettopp hadde flydd inn i Anita sitt terreng. Selv om de egentlig skulle vært tilbake på hytten for å rydde ut så kunne de ikke la denne sjansen gå fra seg. En rekke ble dannet av de 4 som var med. Anita gikk lengst oppe til venstre, og støkket flokken som de kunne se lande et stykke fremme. Anita og de andre diskuterte om de skulle bry seg om å gå etter fuglene som sikkert var rimelig nervøse etter å ha blitt støkket to ganger på kort tid. Anita valgte å vente mens de andre gikk etter. Hun stod og så på at de andre gikk rett forbi en av fuglene som satt på en liten haug ovenfor dem. Anita lurte på om de andre ikke hadde sett hvor flokken landet, men så oppdaget hun at resten av flokken hadde flydd videre. Jegerene skjøt og bommet, og gikk videre etter. Nå fikk Anita et dilemma. Skulle hun prøve å ta den ene fuglen som satt synlig rett bortenfor? Hva med de andre jaktkameratene, kunne hun komme i konflikt med dem nå som de var ute av syne? Hun tok sjansen på å nærme seg fuglen og se hva som skjedde. Rett nedenfor haugen satt hun av seg sekken, og akkurat da kom en av jaktkameratene tilbake. Han vinket, men Anita bare pekte oppover og begynte å gå opp på haugen med haglen klar. Vel oppe så speidet hun rundt, og der satt fuglen ca 15. meter unna og så på henne. Anita siktet og trakk av... søren og.. sikringen var på. Av med sikringen...sikte på nytt...trekke av...og treff! Det var et stort øyeblikk, og samtidig var det med blandete følelser at hun så fuglen dø mellom hendene sine.

Før snøen falt i fjellet rakk Anita og jeg å dra til Eidsbugarden sammen med Siv, Mette, Ruben og mine lillesøsken Tindra og Volo. Vi hadde en fin tur, men Volo og jeg klarte ikke å bli venner. Vi skulle prøve å løpe løs sammen, men det endte to ganger med vill slåsskamp.

Juleferien var en deilig tid for en hund. Anita, Per Ove og Trond Morten tok turen til Eidsbugarden på lille julaften sammen med Frikk og meg. Vi så frem til hele 10 dager på fjellet. Det ble en fin tid, med lange rolige frokoster etterfulgt av fine skiturer. Anita klarte dessverre ikke å skaffe skikkelige klær til meg, så nok en gang hadde jeg litt problemer med kulden. Frikk derimot koste seg skikkelig, og lå ofte ute i snøen på polarhunders vis. Vi laget juletre av einerkvister og hadde presanger med til alle. Den store flomkatastrofen hørte vi om på radioen, men det gikk ikke helt opp for oss hva som hadde skjedd før vi fikk besøk 29. desember og fikk ferske aviser. Som for alle andre satte denne tragedien sitt preg på oss. Men besøket vi fikk av Einar, Vibeke og 15 måneder gamle Johan Fredrik var veldig hyggelig. Johan Fredrik prøvde sine nye ski, men han syntes at det var litt tidlig å begynne med dette og var ikke helt fonøyd. Da syntes han pulken var gøyere. Og aller gøyest var det å kravle inn i hundeburet og se ut gjennom sprinklene. Håper ikke at han trivdes alt for godt bak gitter:-) Nyttårsaften ble feiret med to raketter og sjampagne. Nå kunne vi også se hvor det var folk på de andre hyttene etterhvert som raketter ble fyrt av og stjerneskudd lyste.

Godt Nytt År til alle kjente!
26.04.04 - Nytt besøk til kennel Bjønnsteg

Denne helgen var Anita og Mette og besøkte mine lillesøsken igjen. Jeg fikk ikke være med denne gangen fordi det ville blitt så mye forstyrrelser. Arne Vidar passet meg og jeg var med å promenerte i Nordnesparken og fjellveien. Vi skulle se om vi kunne dra noen damer... og i følge Arne Vidar så funket det så bra at han gjerne kan passe meg flere ganger.

Men tilbake til valpene. De er nå blitt 6 uker gamle, like gamle som jeg var da Anita traff meg første gang. Mette og Anita tok masse bilder og filmet med Mette sitt nye filmkamera. Alle valpene fikk fargete bånd rundt halsen slik at folkene kunne se forskjell på dem. Men det var jammen ikke lett å velge likevel. Faktisk så var det flere aktuelle kandidater etter besøket enn det var før. Håper at du klarer å velge den snilleste og fineste valpen Mette.

Her er noen fine bilder av de 4 tispene (trykk på hvert bilde for å forstørre)






foto: Mette Eknes

28.03.04 - Valpene

Mette, Anita og jeg hadde en kjempefin tur til Kvinnherad for å se på mine nye lillesøsken. Det var litt for tidlig til at jeg fikk hilse på dem, men Mette og Anita tok fine bilder som dere kan se et par av her. Jeg fikk løpe på markene og kose meg. Under stallen luktet jeg noe godt. Jeg listet meg inn og fant et stort bur med kjempestore kaniner i. Buret stod på påler og jeg stod under med snuten opp mot deilige kaninromper. De hoppet snart opp på taket av husene sine. Anita hadde et svare strev med å få meg ut fra stedet, men til slutt måtte jeg gi tapt.

Litt fakta om valpene: 9 stk. totalt, 5 tisper og 4 hanner. På bildene er de nøyaktig 1 uke gamle. Det står annonse på Finn.no - søk på weimaraner.






foto: Mette Eknes

16.03.04 - Odin er hos veterinæren i dag

Vi har samlet opp diverse skavanker over tid, og nå er dagen kommet for service. Sjekklisten er som følger:
Fjerne tannstein, trekke tann med hull, fjerne 2 klumper, ørerens og HD-røntgen.

Vi traff en Bjønnsteg hund hos veterinæren i dag og det var skikkelig hyggelig. Tussi av Bjønnsteg var en snill og flott Sort Elghund, eieren heter Tverrli og er nestleder i Sort Elghundklubben.

13.03.04 - Et nytt Bjønnsteg-kull med små grå er født !

Endelig kom Mette sin lille valpe-jente til verden. Lørdag morgen var fødselen i gang og om jeg ikke husker helt feil kom antallet opp i 10 små tigerunger. Vi gleder oss til å dra ned og se på dem.

10.03.04 - Minner fra vinteren

Nå nærmer våren seg, og jeg sitter her og mimrer litt over vinteren som har gått. Jeg har fått være med på mange kalde turer med mine spreke eiere. Som en ubehagelig reprise på fjorårets nyttårsfeiring, så klarte jeg også i år å forfryse mine edleste deler. Nå har eierene endelig skjønt alvoret og Anita har satt seg ned med nål og tråd. Etter mange mislykkete forsøk og ved hjelp av en livlig fantasi klarte hun til slutt å sy en ballevarmer som henger fast når jeg løper i busker og kratt.

Men nå går jeg litt raskt frem. Vinteren startet allerede før jul med årets første skitur den første helgen i desember. Det vil si, jeg fikk ikke være med på denne turen som gikk over Hardangerjøkulen til Demmevasshytten. Det var muligheter for at de måtte krysse bresprekker og da ville nok jeg fått litt problemer. Istedet tilbragte jeg en makelig helg hos "mormor" og Egil på Leknes. Spørs om "mormor" synes det er like makelig når jeg nesten drar henne overende og bjeffer og bærer meg når jeg kjenner spennende lukter... Anita har vist henne ulike knep for at jeg ikke skal trekke i båndet, men jeg kan jo overraske litt når jeg brått får øye på noe spennende. Håper at de vil passe meg flere ganger, jeg lover å skjerpe meg.

Julaften tilbragte vi i ro og fred hos Per Ove sine foreldre. Etter noen dager med familiebesøk dro vi til Hemsedal med Frode, Ida og Konrad. Her tilbragte vi dagene i preparerte løyper i nærheten av hytten. Konrad har blitt kjempeflink på ski allerede. Nok en gang var det jeg som stod for dramatikken da jeg ble påkjørt av en bil rett ved hytten. Anita og jeg skulle bare 50 meter langs veien før vi kom til skiløypen. Ingen biler i sikte, og jeg fikk lov å dra Anita på ski i rolig tempo. Plutselig kom det en bil bakfra som vi ikke hørte fordi skiene bråkte på isen i veien. Anita kvapp da hun så bilen og jeg virret ut i veien da jeg snudde meg for å se hva som foregikk. Bilen traff meg rett i siden og jeg ble slengt ut i grøften. Skal si jeg hylte da og Anita var ikke stort bedre. Hun kjeftet og bar seg da jeg begynte å løpe bortover veien. Etter en stund ble hun rolig og da turde jeg å komme tilbake. Hun var visst litt redd for at det skulle komme flere biler. Vi tenkte på Inca som ble påkjørt og drept i høst, og er veldig glade for at det gikk så bra med meg. Vetrinæren fant ingen skader.

Nyttårsaften reiste jeg med Anita og per Ove til gaularfjell. Vi hadde fine dager på fjellet, men dessverre med frostskade på ballene som resultat.

Etter nyttår har vi vært på mange fine turer. Jeg var med til Høgabu med fjellsportgruppen på sesongens gourmet-tur. Jeg var eneste hund blant 22 mennesker og koste meg stort sett med det. Ulempen på en turlagshytte er at hunden må ligge i det kalde vedskjulet rett ved toalettet. Det syntes jeg var litt urettferdig, og jeg sov ikke noe særlig godt. Anita og Per Ove sa at jeg var snill som var stille hele natten og det er jo en liten trøst. Det blåste kjempemye om søndagen og jeg ble litt nedpsyket av kulden, snøen og vinden. Det var godt å komme ned til bilen igjen.


Min nye ballevarmer
skulle kanskje hatt litt klær også...

Jeg har også kost meg på Kvamskogen med "fetter" Obelix og hans familie. Jeg har vært flere turer på Gulfjellet og i Bjørndalen. På en av disse turene gikk det en labradortispe med løpetid foran oss. Da ble jeg ganske tullerusk i hodet og laget mange fine lyder for å prøve å lokke henne bort til meg. Sangstemmen min blir bare bedre og bedre meg årene.

Anita hadde gledet seg lenge til sin første vintertelttur, og endelig, siste helgen i februar dro vi avgårde. Vi møtte Trond Morten, Marit og Frikk på Haukeliseter om fredagen. Neste morgen dro vi nordover til Mannevatn og gikk inn i dalen til venstre før vannet. Her fant vi en fin teltplass og nøt ettermiddagen i vakkert solskinn. Trond Morten, Per Ove og Frikk tok seg en liten topptur i nærområdet. Anita, Marit og jeg gikk opp på en liten haug ved teltet hvor steiner og fjell stakk frem. Her varmet solen godt. Vi nøt solnedgangen med en kopp kakao ved teltene før Frikk og guttene kom susende nedover fjellsiden. Med solen forsvant varmen, og da vi endelig kunne sette gaffelen i den deilige pastaen med bacon og kremet gorgonzola saus, da viste gradestokken 26 minus. Jeg er jo vant til å ligge i telt, men dette var jammen en ny opplevelse. Da de slo opp teltet så var jeg som vanlig rask til å krype inn og legge meg i innerteltet. Men denne gangen fant jeg ikke varme slik jeg pleier, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Da vi skulle sove så ville Per Ove og Anita at jeg skulle ligge inne i fjellduken, med trekkesele og dekken på slik at selene ikke frøs til om natten. Greit nok det, men å ligge rolig inne i fjellduken var ikke lett. Jeg må jo opp circa hvert 15. minutt og snu litt på meg. Eierene var snille og holdt opp duken slik at jeg kunne krype inn igjen, men de klaget over at de ikke fikk sove på grunn av meg. Vi kom oss nå gjennom natten. Neste dag var det mildere og vi hadde en grei tur ned til Haukeliseter.

Helgen etter dro vi til Gaularfjell og gikk på flotte turer sammen med Arne Vidar. Det var jaktprøve i regi av Vestlandets Fuglehundklubb denne helgen, men vi så ikke noe til dem annet enn mange biler på parkeringen og spor i terrenget.

Nå til helgen (12.-14. mars) reiser vi til Gaularfjell igjen. Sammen med Mette, Siv og Volo (min yngre halvbror) skal vi på jakttreningssamling med vorsteherhundklubben. Anita sier at hun håper at jeg ikke dummer meg ut og at jeg er litt mer ivrig i søket enn jeg pleier. Vi får nå se.

22.10.03 - Hjemmekos

I går hadde jeg en fin kveld hjemme. Det var rundt 20 kråker på ledningen utenfor stuevinduet, de fleste fløy selvfølgelig vekk når Anita kom med kameraet. Jeg kan sitte lenge helt i ro og se på disse fuglene. Jeg lurer på hva de holder på med der ute.

Etterpå fikk jeg lov å tygge på lårbeinet til hjorten som har hengt til mørning. Jeg stod helt stille på kjøkkenet og så på når Per Ove skar av alt det gode kjøttet. Jeg håpet på at jeg skulle få smake og heldigvis så fikk jeg lov til det selv om jeg har allergi. Det er noe av det beste jeg vet. Og som dere ser så blir alltid øynene mine helt røde når jeg spiser rått kjøtt….






05.10.03 - Referat fra jakt i Modalen

Jakten i Modalen er over for denne gang. Fangsten ble ikke akkurat imponerende, noe rekordstor nedbør hele uken hadde litt av skylden for. Totalt ble det skutt 33 ryper og 2 harer, hvorav vi tok 4 ryper og 1 hare. Totalt var det ca. 10 jegere innom i løpet av uken, de fleste i helgene. Anita og jeg var bare hjemme på saueavvenning mandag og dro opp igjen tirsdag kveld.

Uken begynte med en strålende lørdag. Sol og knallblå himmel, og fugl selvfølgelig. Det tok litt tid før jeg skjønte hva vi holdt på med men når jeg først hadde fått ferten av fjærkreene så fikk jeg opp farten en god del. Så dabbet det litt av igjen i perioder. Jeg likte heller ikke å gå så veldig langt fra folkene mine, synes det fikk holde med 50-100 meter. Den første fuglen Per Ove skjøt fikk jeg ikke være med å ta. De hadde sett den i kikkerten og ble enig om at de skulle snike seg innpå og skyte den. De diskuterte om jeg skulle få sjansen til å ta stand på den men fristelsen til å sikre seg den første fuglen, og angsten for at jeg skulle ødelegge ble for stor. Derfor måtte jeg vente med Anita et godt stykke unna mens Per Ove gikk ned i uren og gjorde jobben. Resten av uken regnet det, og regnet og regnet…..

Onsdag formiddag var det opplett et par timer og Anita og jeg var alene på fjellet. Da fant jeg fugl flere ganger, men Anita som ikke er noe mer erfaren enn jeg klarte ikke å treffe med skuddene. Jeg støkket en orrfugl bare 10 meter unna Anita. Jeg gikk oppover en rygg med masse trær på, Anita stod på en myr ved siden av og så på meg. Plutselig flakset det opp en flott svart fugl, og den kavet for å komme seg ut av trærne. Jeg kom nærmere og nærmere mens Anita var tilskuer på myren. Fuglen klarte tilslutt å komme seg ut av krattet – og da var jeg bare en meter unna. Den fløy rett mot Anita og forbi henne. Hun snudde seg rundt med haglen klar, men ble for ivrig og trakk av for tidlig. Selv om det ble bom denne gang så var det en stor opplevelse for både hund og jeger.

Som forrige helg fikk vi besøk av flere jegere den siste helgen og heldigvis var det meldt bra vær, og heldigvis slo dette til. Vi koste oss med sol og fugl. Per Ove visste om et sted hvor det bodde en hare og vi dro opp dit for å se om den var hjemme. Det var den og gjett om dette var spennende. Jeg stivnet til bare 2 meter fra haren som satt halvveis inn under en stor stein. Både haren og jeg stod som frosset fast mens Per Ove gikk rundt oss for å se om han kunne skyte. Fordi jeg stod så nært og skuddet kunne rikosjere fra steinen så kunne han ikke skyte. Til slutt blunket haren og da løp jeg frem. Haren forsvant inn under steinen og vi kunne ikke ta den.

Ellers opplevde vi flere ganger at akkurat etter at vi stoppet for å diskutere videre veivalg så fløy det opp fugl rett i nærheten. Typisk. Da hadde vi gjerne gått i timesvis uten å se en fjær. Tror mange jegere kjenner seg igjen i dette. Det er viktig å ta seg god tid og stoppe opp slik at fuglen blir nervøs og flyr opp (på støkkjakt selvfølgelig :-)

Jeg må også fortelle om en tur oppover mot Veten for et par dager siden. Da fikk jeg løpe løs en stund, og etter noen minutter tok jeg nydelig stand mot et einerkratt rett ved stien. Denne gangen klarte jeg å vente helt til Per Ove kom frem og kommanderte meg til å reise fuglen. Opp fløy en flott orrhøne. Jeg var ganske rolig og gjennomsøkte krattet i stedet for å løpe etter fuglen. Etter en kort stund tok jeg ny stand. Anita gikk frem og kommanderte reis. Opp kom en ny flott orrhøne. Dette var fantastisk artig, det enste som var dumt var at vi ikke hadde kamera med. Men Anita og Per Ove var i allefall kjempefornøyde.

Jeg håper det blir mer jakt utover høsten og vinteren.


09.09.03 – En sommer er over


Fra Børgefjell - kan en hund ha det bedre!

Nå har sekretæren min endelig kommet seg ned fra fjellet og kan hjelpe meg med å oppdatere siden min. Først må jeg få uttrykke min store frustrasjon over at hun kunne finne på å reise 3 uker på fjellet uten å ta meg med. To små helgebesøk med Per Ove var alt jeg fikk med meg. Jeg får trøste meg med at Anita sier at hun savnet meg den siste tiden på Hellevassbu og angret litt på at hun ikke tok meg med likevel. Turene på besøk var kjempefine. Det var 7 timer å gå inn til hytten fra Haukeliseter, og vi måtte krysse flere hengebroer. Det var litt skummelt men jeg har trent agility så det var egentlig ikke noe problem. Per Ove og Anita var veldig stolte av meg.

Tidligere i sommer var vi i Børgefjell. Der lå vi i telt og det er fint for da får jeg være sammen med folkene mine, og det er varmt og godt å legge hodet inn i soveposen til Anita (jeg prøver å krype helt inn men det er visst ikke plass – søren også). I Børgefjell så vi rype og reinsdyr, og jeg fikk nyfisket ørret til middag en dag. Jeg fikk også min egen sekk og det var gøy helt til jeg fikk gnagsår av den. Det endte med at Per Ove måtte bære kløven min de siste to dagene. Jeg herdes vel etter hvert. Etter 7 dager i fjellet reiste vi til Radøy og båtlivet på hytten. Det var ganske mye vind og bølger så jeg syntes ikke det var så veldig gøy. Jeg ville helst sitte oppå Anita i båten.

Det var etter dette at vi fulgte Anita inn til Hellevassbu på Hardangervidden. Her skulle hun være hyttevakt i 3 uker. Hun sier at hun har hatt det kjempefint og at hun ikke har kjedet seg et sekund. Hun har truffet mange hyggelige mennesker og enkelt hunder kom også innom. To Akita Inuer, en svart og en hvit labrador. Alle hundene var kjempesnille og det var ikke noe problem å ha dem på turlagshytten hvor de sov i vedskjulet ved toalettene. Det virket som turgåerne syntes det var hyggelig med hundene.

Så er altså sommeren over – og det er bra for det betyr bare en ting……JAKT!
Og i år skal vi en hel uke til Modalen på rypejakt. Anita og jeg skal være der hele uken og så kommer Per Ove opp i helgene. Anita skal gå til innkjøp av en laaang langline slik at vi kan arbeide med dressur. Jeg synes nemlig at folkene mine bruker litt lang tid på å komme bort til meg når jeg har funnet fugl, og løper likeså godt frem og jager dem opp selv. Jeg er kanskje litt for ivrig, og så er jeg litt redd for at folkene mine skal ta fuglen fra meg og ødelegge all moroa. Vi får se om vi klarer å samarbeide litt bedre i år. Det skal bli spennende.

Kommer tilbake med rapport etter jakten.


09.07.03 – Sommeren er her igjen

Dette er min tredje sommer og jeg har nå blitt 2 ½ år gammel. Jeg har også denne sommeren blitt plaget av allergi og utslett. Jeg får medisin for allergi mot husstøvmidd, men det ser ut som jeg reagerer på pollen også siden jeg er helt fin om vinteren – men får utslett hver vår. I morgen skal jeg inn til en liten sjekk hos veterinær Ina på Myrbø dyreklinikk. Da skal Anita snakke med Ina om kortisontablettene jeg tar, de skal se på halespissen min som ikke gror og så skal de sjekke en tann som har en flekk (håper at jeg ikke har hull!).

I går feiret vi Anita sin 33 års dag med besøk av Ove og Annicke. Etterpå måtte jeg være hjemme da Anita og Per Ove dro til byen for å spise middag på Bølgen og Moi. Anita fikk stilig fiskeutstyr av Per Ove. Hun fikk en hatt som var veldig rar, for når hun tok den på seg så forsvant ansiktet hennes og jeg syntes ikke det var helt trygt å komme bort. De sa at det var myggnetting og når de løftet det vekk kunne jeg se Anita igjen. Anita fikk en fin regnjakke også – så nå er utstyret i orden til hun skal være hyttevakt i sommer.

Jeg har begynt å trene med kløv nå. I august skal vi dra til Børgefjell og være 8 dager i fjellet med telt og fiskestang. Vi må bære med oss alt vi trenger for det er ingen hytter der og jeg må selvfølgelig ta min del. Det blir kjempegøy og sikkert litt slitsomt.

19. juli skal Anita være hyttevakt på Selhamar i Stølsheimen i en uke. Per Ove og jeg skal være med opp den første helgen, men jeg må bli med tilbake fordi det ikke er lov med hunder på turlagshyttene. I slutten av august (uke 34-35) skal Anita være hyttevakt på Hellevassbu på Hardangervidden. Det tar 7 timer å gå inn dit og Per Ove og jeg skal følge henne inn den første helgen her også.

God sommer til alle!


Snart 17. mai, og jeg har fått besøk

Nå har jeg fått besøk igjen. Hun skal visst være her en stund, for hun får mat og er sammen med meg hjemme når folkene er på arbeid. Det er i grunnen greit med litt selskap, men ikke alltid. Pippi som er en 6 år gammel schæfer-tispe prøver nemlig å stjele Anita fra meg. Da må jo jeg gå mellom og si fra at hun er min. Noen ganger kjefter Anita på Pippi, og da hjelper jeg til med litt bjeffing og glefsing hvis det er nødvendig. Anita skjønner visst ikke at jeg prøver å hjelpe for hun blir sint på meg når jeg gjør dette.

Anita skriver litt om Pippi på en egen side som heter omplassering. Pippi skal nemlig få et nytt hjem snart og vi håper at noen veldig greie og flinke folk vil hjelpe henne.

I helgen er det 17.mai og jeg har lenge drømt om å få gå i tog med sløyfe, men folkene mine mener visst at det er bedre at jeg får lange fine turer på fjellet langt borte fra all isen og hot-dogen. De sier at det bare blir stress med alle folkene – og kanskje de har litt rett i det.

10.04.03 - Klar for påskeferie

I morgen reiser vi på påskeferie. Det er noe jeg har vært med på før, tenk så stor har jeg blitt. I fjor var vi på Gaularfjell sammen med Trond Morten og Marit, og jeg imponerte alle menneskene med et flott søk etter rype. Det var første (og dessverre også siste) gang jeg gikk helt systematisk til verks og søkte i halvsirkler rundt folkene mine, opp til 200 meter ut. Jeg fant et kull ryper som jeg jaget opp. På tross av dette fikk jeg mye skryt.

Men nok om det, nå er det påske igjen og mye gøy står på planene. I morgen reiser vi til Kvamskogen for en rolig start sammen med Ove og Annicke. Vi skal gå turer, spise god mat og kose oss foran peisen. Anita og jeg reiser hjem til Balane mandag formiddag. Da skal vi bare pakke om og handle inn litt til neste tur. Tirsdag formiddag reiser vi til Tyin hvor vi skal møte Stig, Ingvild, Trond Morten, Marit og Siberian Husky ”Frikk” (tror det er det han heter). Vi skal være en dag på hytten før resten av de 12 som er med kommer inn. 12 mennesker og 2 hunder skal kose seg i flotte fjell med lange turer. Torstein har med to skiseil, og Anita håper at hun kan få prøve dette. Vi hunder stiller selvsagt opp for å trekke alle som ønsker det. Vi gleder oss kjempemye!

GOD PÅSKE TIL ALLE !


08.03.03 - Bursdagsfeiring i Matre

I dag har vi vært i Matre og feiret bursdagen til Konrad. Han fyller 5 år i morgen, men feiret dagen i dag med farfar, farmor, Ida sine foreldre, Ida, Frode og Anita. Jeg stod i gangen helt til jeg ble kastet i bilen. De likte visst ikke at jeg prøvde å hoppe opp på hattehyllen hvor hamsteren Ellinor stod i buret sitt. Jeg liker å spise lemen og Ellinor smaker sikkert like godt. Før middag var vi ute på marken og lekte. Jeg og Tica dro Frode på tur på sykkelen (men det var nå helst jeg som dro). Da vi kom tilbake så jeg noen store fugler som fløy over marken hvor Anita, Ida og Konrad løp rundt. En av fuglene falt ned, og jeg rev meg løs fra båndet mitt og løp bort for å fange den. Alle ropte nei, men det trenger ikke jeg å bry meg om for jeg løper fortere enn dem. Fuglen var veldig rar og luktet ikke slik den skulle. De sa at det var en drage, og at jeg ikke måtte ødelegge den. Jeg syntes det var spennende at de falt ned på bakken, så jeg fulgte godt med hele tiden. Vi hadde en fin dag i Matre, og det var gøy å se Konrad igjen. Konrad sa at han og Anita hadde laget en stor elv i sandkassen, med broer som de hadde asfaltert. I midten lå Island med en ordentlig vulkan. Vi gleder oss til neste besøk.

05.03.03 - Endelig gir de lyd fra seg

5 dager etter at de dro av gårde fikk Anita endelig den første tekstmeldingen fra Per Ove. Vi regnet med at guttene ikke hadde noe særlig god dekning på Jostedalsbreen, men det var nå godt å høre at alt stod bra til. Per Ove forteller at de har hatt 4 fine dager med sol og bra skiføre. De brukte litt lenger tid over Gaularfjell enn beregnet på grunn av tunge sekker. På breen bestemte de seg for å gå ned tidligere enn planlagt, Trond Morten hadde fått en del gnagsår og de var litt slitne. På vei nedover ble de møtt av dårlig vær og så mye vind at de måtte legge seg ned i de verste kastene, så de angret ikke på den avgjørelsen. Per Ove ringte til Anita fra Øvre Årdal, hvor de skulle ta taxi til Tyinkrysset og derfra videre til Eidsbugarden med beltebuss. Anita og jeg var på skytebanen når Per Ove ringte. Vi har hatt det fint selv om Per Ove er på tur uten oss, tiden har gått kjempefort. Nå er det bare litt over en uke igjen til festen på Finse!


Her "planlegger" de turen


03.03.03 – Per Ove har reist på tur med Trond Morten

Nå har Per Ove og Trond Morten dratt på 14 dagers skitur i fjellheimen og Anita, Atakama og jeg er igjen her for oss selv. Anita og jeg fulgte guttene med sine store sekker et par kilometer på vei opp Gaularfjellet. Jeg skjønte ingenting når vi snudde og de gikk videre. Anita hadde ikke smurt skiene sine og var avhengig av at jeg dro litt i bakkene på vei tilbake til bilen, men det kom ikke på tale. Jeg ville jo helst gå den andre veien. Derfor gikk jeg bak henne helt til vi kom til nedoverbakkene – da var det gøy å løpe foran igjen. Anita ble ikke sur på meg fordi hun skjønte godt at jeg ville være med på lang tur. Per Ove og Trond Morten skal gå over Jostedalsbreen, over Sognefjellet, til Tyin og så tilslutt til Finse. På Finse skal Anita og Marit møte dem sammen med 26 andre gjester for å feire 30-års dagene deres. Det blir sikkert kjempegøy. Jeg får ikke være med, men jeg tror at jeg skal få være med ”bestemor” Birthe og Egil til hytten på Gaularfjell. Da får jeg det gøy jeg også.

25.02.03 - Fotokonkurranse

Anita har vunnet Nordhordaland Hundeklubb sin sommerfoto konkurranse 2002 – selvfølgelig – for det var jo jeg som var modell. Vinnerbildet ser dere her.




21.-23.02.03 - Tur til Ål i Hallingdal

Denne helgen dro vi for å besøke Camilla, Rolf og Gizmo på hytten til Rolf sin familie. Gizmo og jeg går greit sammen til våre eieres store overraskelse. Vi har funnet tonen etter jaktturen til Modalen hvor vi hadde det kjempefint sammen. Litt gnisninger er det jo selvfølgelig, men det skal det være mellom to store gutter. Planen var at vi skulle på jakt om lørdagen. Det var strålende vær og vindstille, så sjansen for å finne rype var i utgangspunktet ikke så stor. Da vi kom inn i terrenget måtte vi innse at jakt var helt utelukket. Det var kjørt opp skitraséer overalt, på kryss og tvers, og i det fine været hadde mange folk funnet veien til fjells. Gizmo som bar tung kløv sank dessuten dypt ned i snøen utenfor skisporene og slet med å komme seg frem. Rolf, Per Ove og Anita la haglene i sekken og tok en lang lunch i stedet. Vi hadde en flott helg med nydelig vær. Jeg fikk kjørt meg som trekkhund med både Per Ove og Anita på slep – Per Ove etter meg og Anita i line etter Per Ove. Jeg klarte fint å trekke begge to på flatene. I oppoverbakkene hjalp de til med å stake. Vi hadde det gøy i puddersnø i skogen ned til hytten og da fikk jeg løpe løs også. En fin tur på fjellet for oss alle.

Her er Gizmo på besøk
når jeg var liten


15.02.03 - Anti-krigs demonstrasjon

Det var en flott lørdag med strålende sol, og så fant Anita frem varmedekkenet mitt når vi skulle på tur. Jeg syntes at dette var litt rart, kanskje vi skulle på fjellet og stå på ski. I stedet kjørte Anita inn til byen, tok på meg varmedekkenet og gikk ut i gatene. Vi parkerte på Bystasjonen og spaserte forbi Lille Lungårdsvann. Der er det masse fine fugler men i dag fikk jeg ikke se på dem. Vi fortsatte til Torgalmenningen hvor det var maaange folk. Veldig mange kom bort og tok bilde av meg og flere lo og smilte når de så meg. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor siden den fine hundekroppen min var under hundedekkenet. Så var det en mann som kom bort og sa til Anita; ”Jeg tror du tillegger hunden din noen meninger”. Nå begynte jeg å skjønne hva som foregikk – på dekkenet hadde Anita laget to fine plakater.
På den ene siden stod det ”GRRR TIL KRIG”. På den andre siden stod det ”VOFF FOR FRED”. Bare så det er sagt så er jeg helt enig. Jeg har hørt om krig på TV og det høres ikke bra ut!


16.01.03 - Tema : Kattejakt

Hei og hopp. Her er jeg igjen med litt refleksjoner over livets gang. I dag handler det om ulykkesfuglehunden Odin (meg) som har jaget katter i nabolaget. Kattejakt er skikkelig intenst, jeg glemmer alt annet.

Jeg har flere eksempler å vise til – og først kommer jakten som førte til veterinærbesøk. Tica bodde fortsatt hos oss, og Mette og Inca skulle komme på besøk. Vi skulle gå tur sammen alle 5 i skogen bak huset vårt. Her kan vi løpe fritt og kose oss. Nå er det slik at Tica er skikkelig flink til å snuse opp katter, og jeg har funnet ut at det er lurt å følge etter henne. Og ganske riktig, nøyaktig ett sekund etter at Anita slapp oss løs var Tica på spor og jeg etter. 15 sekunder senere var vi i himmelen, det vil si ved en forlatt hytte i nærheten med en deilig svart katt på taket. Katten holdt så vidt balansen på toppen av en stang på taket. Min strategi var å hoppe opp etter hytteveggen for å få katten til å falle ned. Anita fant oss dessverre og ødela hele moroa. Jeg ville absolutt ha den katten, og klarte å rive meg løs to ganger. Anita måtte til slutt binde meg i et tre til jeg roet meg ned. Hun kunne raskt konstatere at blodet fløt og at det kom fra meg. Det lå mye skrap og knust glass rundt hytten og jeg fikk et kutt inn til knokkelen på den ene bakfoten. Fikk også et bra kutt mellom poteputene under samme fot, men det gikk ikke helt gjennom huden. Ingen sener ble ødelagt, måtte sy 3 sting men var vel egentlig heldig.

Neste forsøk på kattejakt fant sted på vei fra bilen til huset, en strekning på 20 meter. En liten umerkelig bevegelse i mørket, i skogen ved siden av uthuset. Dette er alt som skal til for at dyret våkner. Jeg kryper sammen, tar spenntak med alle klør og lar 33 kilo muskler sette i gang en sinnsyk sprint. Det er et utrolig kick, jeg hyler av glede! Når jeg kommer til meg selv ligger Anita oppå meg i sølete gress ved siden av gangstien. Katten er borte og Anita er ikke blid. Hvordan kunne dette skje? Hva gikk galt? For det første – hun klarte å holde båndet selv om jeg ga alt jeg hadde. Det var jo litt uheldig. Dessuten klarte hun å legge meg i bakken ved hjelp av sleipe triks (spente bein under meg). Jeg kom til meg selv av at hun sa NEI og beit meg over snuten med Per Ove som tilskuer. Jeg trodde jeg hadde fått et vitne på min side som kunne varsle om overgrepet til de rette myndigheter. Men dessverre så holdt han med Anita og dermed er det ikke mer å gjøre med den saken.



Jeg er uskyldig !


Referat fra nyttårstur til Eidsbugarden

Det første som skjedde fredag 27. desember var at Tica kom på besøk om morgenen. Frode og Ida gikk fra henne, og da ble hun litt lei seg. Anita hadde fått beskjed om at Tica kunne åpne dører. Det glemte hun heldigvis, så innen det var gått 15 minutter så hadde Tica rukket å slippe meg ut to ganger. Dessverre så har Anita skjerpet seg etter dette. Hun synes ikke det er noe kult å løpe etter oss ute i vår og naboen sin hage.

Om ettermiddagen denne dagen dro Per Ove, Anita, Tica og jeg avgårde i bilen. Tica hadde fått bilsyketablett, uten at det virket som det hjalp så mye. Hun er ikke særlig glad i å kjøre bil, og bjeffer og skjelver og slever. Etter 4 timers biltur kom vi frem til Tyinvannet. Her kom det en snøscooter for å hente oss. Jeg synes dette både lignet på og hørte ut som en traktor, og traktorer vil jeg gjerne ta rotta på. Det gikk bedre når jeg fikk komme opp i vognen bak scooteren, da var det visst best å sitte rolig. En halv time tok turen over vannet, og så var vi fremme ved den fine laftede tømmerhytta. Den har nesten ikke vært brukt før. Peisen var ikke helt ferdig, men ellers var alt tipp topp. Det var god plass inne. Det tok dermed litt lang tid å varme den godt opp, faktisk flere dager. Min faste plass ble dermed rett foran peisen og gassovnen. Etterhvert skjønte Tica også at dette var lurt og da måtte jeg dele teppe med henne. Vi har egentlig ikke likt hverandre så godt, hun bjeffer på meg når jeg vil leke. Men etter en stund på hytten fant vi tonen, og nå er vi blitt venner (tror jeg - vet ikke alltid helt hvor jeg har henne !).

Vi gikk på skitur hver dag. Mandag 30. desember var det strålende sol og veldig kaldt. I det fine været gikk menneskene som var med en laaang tur opp på Langeskavlen. Vi kunne se mange flotte tinder rundt oss. Jeg var mer opptatt av alle haresporene i snøen. Nesten oppe på toppen så jeg en hare som løp avgårde. Utrolig nok så holdt Per Ove meg fast. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg aldri får lov til det som er gøy, og jeg sa tydleig i fra om dette. Anita spurte om jeg hadde skadet meg siden jeg hylte sånn. Underveis på turen la Anita og Per Ove merke til at jeg ble veldig rød på balla. De bekymret seg med god grunn. Etter turen sprakk huden opp og de måtte konstatere at jeg hadde fått meg en skikkelig frostskade i -24 grader. Det var kanskje ikke så rart! Nå må de passe på at jeg ikke slikker på det, og neste gang jeg skal ut i kaldt vær så må jeg ha på meg "bukse".

Ellers så har de 6 dagene vi var på fjellet gått med til å bjeffe på og løpe etter skiløpere, få hysterisk anfall hver gang en snøscooter kom forbi, sove foran peisen, spise og drikke. Nok en fin tur altså.

Godt nytt år til alle kjente.

Endring av nyttårsplaner

Det var så lite snø på Gaularfjell at vi har bestemt oss for å låne en hytte på Eidsbugarden i Tyin i stedet. I dag kommer Tica (Kleiner Münsterländer – Bearded Collie mix) hjem til oss, og hun skal være med på fjellet. Hun skal bo hos oss i 3 uker så det blir spennende synes vi. Vi skal også ha med oss 6 gode venner på turen, noen reiser hjem på søndag og noen kommer opp på søndag og blir over nyttår.

Tur på Totland med Inca og Mette

Det var lenge siden Anita hadde snakket med Mette og Inca, så nå var det på tide at vi fikk oss en tur sammen. I hver sin bil møttes vi ved Go-Cart banen på Midtun, og så gikk turen videre opp mot Totland. Inca laget litt av et leven i bilen som hun alltid gjør når hun får øye på Anita. Lurer på om hun fortsatt er sjalu fordi Anita har fått meg å gå tur med. For noen år siden fikk Inca være med Anita og Per Ove på turer, og det har hun nok ikke glemt. Været var nydelig denne dagen. Inca måtte først gå i bånd og så måtte jeg gå i bånd. Anita og Mette sa at Inca luktet så godt og at de ikke ville ha noe hanky-panky mellom oss. Jeg fant ut at det var best å holde avstand, og da fikk vi løpe løs begge to. Det gøyeste Inca og jeg vet er å løpe i full fart side om side langs stien, frem og tilbake. Den raskeste vinner. Jeg skal nok ta henne en dag. Håper det ikke blir så lenge til neste gang vi går tur sammen – for Inca er veldig grei og liker det samme som jeg.


Odin, Mette og Inca


19.12.02 Snart Jul !

Nå er det endelig juleferie for mor, og jeg kan se frem til mange turer og kosestunder sammen med henne og Per Ove. I morgen reiser vi på Gaularfjell og skal være der i helgen. Jeg håper det er masse snø der, og at jeg finner noen ryper som jeg kan jage. Det er veldig gøy.

Vi skal hjem igjen til lillejulaften, for da må eierne jobbe litt før de kan ta seg fri igjen. På Julaften skal jeg være sammen med Anita hos pappaen hennes Ove og konen Annicke. Anita sine søsken Marianne og Kenneth kommer også, og så kommer Mia som er Annicke sin datter. Per Ove skal være hos sine foreldre, og der blir det 7-8 voksne, 3 barn og et par hunder. Det hadde jo vært gøy å være der, men jeg tror det hadde blitt litt slitsomt også.

3. juledag reiser vi på Gaularfjell igjen, og da skal vi være der til over nyttår. Jeg gleder meg ekstra mye til at Tica skal være med. Hun er hunden til Frode og Ida (se bilde under vennene mine). De skal reise til Tasmania i 3 uker, og da skal Tica bo hos oss. Det blir nesten som å få en storesøster i huset. Anita er litt spent på hva katten Atakama vil si til dette opplegget!

Anita var jo og så på en mulig lillesøster til meg, en strihåret vorsteher. Hun og Per Ove har bestemt seg for å vente litt med dette. De sier at jeg må komme meg gjennom trassalderen først. Jeg skjønner ikke hva de snakker om, jeg som alltid er så grei. Anita sier at jeg allerede er begynt, fordi jeg knurret til henne for første gang for et par uker siden da hun ville ha en av mine leker. Da ble hun så streng i stemmen at jeg la meg paddeflat ned i dekk så fort jeg kunne. Hun ble heldigvis fort blid igjen.

Jeg benytter herved anledningen til å ønske alle en God Jul og et riktig Godt Nyttår.

Hilsen Odin!


Bilder fra felles weimaraner tur i høst

Disse bildene er nå lagt inn i Per Ove og Anita sitt fotoalbum. Link øverst på siden i mitt fotoalbum.

03.12.02 - Rolige dager

Nå er det en siden sist jeg ga lyd fra meg. Jeg har tatt det ganske rolig den siste tiden fordi jeg fikk bronkitt rett før turen til Hallingskarvet. Nå er jeg ferdig med medisinene og Anita og Per Ove har begynt å ta meg med på litt lengre turer. Per Ove og jeg skulle gå til Skavlabu, en turlagshytte vest i Stølsheimen, forrige helg. Etter 1 ½ time snudde vi fordi jeg ble så sliten. Jeg var visst ikke helt klar for en så lang tur i snøen. Anita kom hjem fra smalahovefest midt på natten og skvatt skikkelig når jeg bjeffet på henne, hun trodde jo at vi var på fjellet. Førstkommende helg skal Per Ove på tur med fjellsportgruppen igjen, til Demmevasshytten. Jeg får ikke være med, så jeg skal være hjemme og slappe av med Anita.

Anita var og så på strihåret vorsteher-valper sammen med Mette for noen dager siden. Eierene sier at de kanskje vil ha en hund til, slik at begge to kan ha en hund som drar dem på ski. I tillegg er de litt lei seg for at jeg ikke kan være med på tur noen ganger fordi jeg blir syk. De har ikke bestemt seg ennå, de synes kanskje det er litt tidlig og at jeg kunne blitt et år eldre. Jeg må bare vente og se.



Her er valpene


Flere bilder fra utstilling på Stord

Vibeke (eier av Odin den andre) har tatt disse fine bildene.






Veterinærbesøk 20.11.02

I dag måtte vi en tur til veterinæren igjen. Vi skulle egentlig til kontroll for diaré og øyebetennelse på fredag, men i går begynte jeg å hoste noe helt forferdelig. Det kommer slim i lungene som jeg prøver å få ut. Jeg har holdt det gående i hele natt slik at Per Ove og Anita ikke har fått sove. Det har ikke vært en behagelig natt for noen av oss. Eierne syntes veldig synd på meg og trøstet meg så godt de kunne. I dag har jeg gangsperr i magen og er sliten av å hoste hele tiden. Dyrelegen tok blodprøve og røntgenbilde, og sier at jeg har fått bronkitt. På grunn av allergien min er de litt bekymret for at det kan utvikle seg til lungebetennelse, så jeg har fått masse medisiner (kortison, antibiotika og hostedempende). Alt dette betyr at jeg ikke får være med på den fine turen til Hallingskarvet i helgen. Anita er heller ikke helt sikker på om hun vil reise fra meg ennå, og i tillegg har hun selv nettopp vært syk og er ikke helt i toppform pr. i dag. Hun får se det an.

Det ble dessverre ingen tur for hverken Anita eller meg. Per Ove dro avgårde som turleder for 14 andre hyggelige folk. Været ble for dårlig til å gå over Hallingskarvet, så de holdt seg nede i terrenget og gikk til Ustaoset.

Hallingskarvet på langs 22.-24.november

Til helgen er planen at jeg skal være med på skikkelig langtur fra Finse til Geilo, over Hallingskarvet. Vi skal ligge i telt to netter, og det har verken Anita eller jeg gjort om vinteren før. Anita har gledet seg til å få drahjelp av meg ettersom turen er ganske lang, med dagsetapper på 6-8 timer. Nå er ikke eierene helt sikre på om jeg kan være med likevel, for jeg har fått så vondt i magen igjen og har hatt diaré. På fredag klarte jeg ikke å holde meg helt til Per Ove kom fra jobb, så han fikk en skikkelig skittjobb med å vaske etter meg. Veterinæren har sagt tidligere at det ikke er bra at jeg går lange turer like etter at jeg har hatt mageproblemer, så nå må eierene ta en vanskelig avgjørelse. Skal jeg få være med eller ikke?

10.11.02 Utstilling ved Stord- og Fitjar Hundeklubb

For andre gang har Anita tatt meg med til en stor hall med hundrevis av hunder. Jeg blir litt overveldet av alle inntrykkene, noe Anita synes er fint for da er jeg ganske rolig. Det var mange weimaranere med, 14 stykker til sammen og det er visst rekord. Flesteparten er søsken og halvsøsken av meg. Så kom Inca og et par til fra andre kenneler. Så mange hunder betyr jo mer konkurranse, men Anita bekymret seg ikke så veldig. Hun trodde ikke jeg hadde sjanse til å nå opp uansett, jeg har jo vært litt syk og hun synes jeg er litt tynn ennå. Men der tok hun jammen feil. Dommeren likte meg tydeligvis veldig godt, for han ga meg mange premier. Jeg ble kåret til beste hannhund (BIM), fikk CK (Certifikat Kvalitet) og HP (hederspremie). Tispen som slo meg i ”finalen” var Inca, og det var jo kjempegøy. Bestevennene fra Bergen stakk av med de gjeveste premiene. Og så var det jo litt gøy å vinne over brødrene mine, Odin den andre og Oakenshield. Det hadde ingen trodd på forhånd, de har jo vært med på mange utstillinger før. Anita tror det som avgjorde det var at jeg oppførte meg så fint, og så hun som var redd for at jeg skulle bite dommeren. Sånn kan det gå.

Etterpå samlet vi alle hundene for å ta bilde. Håper at vi kan få kopi av bilder fra utstillingsringen, for Anita glemte å fotografere.


Fellesbilde


Weimaranere i Bergen på fellestur 3. desember

6 weimaranere og en border collie-valp møtte opp til fellestur med våre respektive eiere. Vi la turen til Arboretet på Milde, i naturskjønne omgivelser. Dette er et populært tursted og søndagen opprant med strålende sol, så her var ganske folksomt. Vi hunder måtte pent gå i bånd – det vil si pent og pent…. flere av eierne våre fant stor trøst i å se at alle weimaranere er like vimsete, uansett alder. Vi møtte mange barn på veien som spurte hvorfor alle hundene var like. De har sikkert ikke opplevd dette før, kanskje de trodde vi var klonet! Vi kom frem til et kjempefint sted med vannet, perfekt for lek og moro. Men tror dere vi fikk lov, nei da, de fleste av oss ble bundet i hvert sitt tre mens eierne koste seg med kaffe og prat. Jeg passet på å bjeffe masse slik at Anita ikke fikk fred. Etter turen var jeg ganske sliten likevel, det tar på å bli kjent med mange nye hunder. Jeg sov godt resten av kvelden og natten.

Jeg håper at jeg snart får treffe både mine halvsøsken fra Bjønnsteg og andre weimaraner-venner igjen.


Bilder fra denne turen ligger i Per Ove og Anita sitt fotoalbum

Kveldstur på Veten med hodelykt 29. oktober

I kveld tok Anita meg med på en skikkelig tur. Vi kjørte bil opp på toppen av Falkangerveien, og så gikk vi til toppen av Veten. Det var helt mørkt når vi begynte å gå, så Anita hadde hodelykt med seg. Jeg løp akkurat som jeg pleier overalt, inn og ut av busker og kratt. Jeg ser ganske godt i mørket, men jeg var også rask til å komme tilbake når Anita ropte på meg. Da vi nærmet oss toppen så jeg noe veldig skummelt. Jeg måtte både bjeffe og knurre, men den store svarte tingen ville ikke flytte seg. Anita var et stykke bak meg og prøvde å rope på meg. Men jeg måtte jo passe på at den store svarte tingen ikke slapp unna. Anita trodde et øyeblikk at det var andre tullinger enn oss ute og gikk i mørket, så hun ble redd for at jeg hadde skremt noen igjen. Men når hun kom opp så kunne hun raskt berolige meg med at det bare var den store toppvarden som så så skummel ut. Alltid tar jeg feil. Vi hadde en veldig fin tur. Det er egentlig ikke så mørkt når du først kommer deg bort fra gatelyktene. Snøen hadde samlet seg i stien, så det var lett å se hvor vi skulle gå. Hodelykten ble bare brukt i de bratteste skrentene. Det er virkelig stemningsfullt å se utover byen i skumringen.

Rypejakt i Modalen 18.-20. oktober

Ja, nå har vi vært i Modalen og hatt to fine dager. Denne gangen fikk jeg selskap av to hunder, korthåret vorsteher Juno og schæfadoren Gizmo. Lørdagen opprant med sol og fint vær, kaldt men fint. Midt på dagen kom snøen og det snødde mye. Det ble ikke så mye jakting på vei ned fra fjellet igjen, vi måtte ha full konsentrasjon på å unngå isholker under snøen. Jeg syntes det var skummelt og ville ikke gå i uren. Menneskene gikk fra meg, så jeg måtte bare følge etter. Det gikk bra til slutt. Vi så nærmere 100 ryper denne dagen, men de fløy alle opp på lang avstand. De nærmeste gikk opp på ca. 40 meter. Det var en stor naturopplevelse å høre kaklingen oppe i uren. På søndag gikk vi lenger nede i terrenget, vi ville unngå kombinasjonen fjell og snødekket is. Vi gikk inn mot Solrenningsvatnet. Denne dagen så vi ikke så mange ryper, men Juno støkket opp et kull på ca. 7 stykker. På hjemveien ville vi prøve å finne dette kullet igjen. Juno tok stand i nærheten av stedet de fløy opp. Per Ove fulgte opp standen. En rype fløy opp og passerte Anita på 15 meters avstand, men hun hadde nettopp tatt ut patronene (spør ikke hvorfor). Så fløy en til opp og Per Ove fikk et kjernetreff. Hurra - årets første rype var i boks. Jeg (Odin) var et helt annet sted og fikk ikke med meg noen ting - sånn kan det gå.


Årets første rype


Hønene i Hordvik lever farlig

Anita tok meg med på tur i dag (det var jammen på tide). Vi skulle gå opp mot Salhusfjellet, hvor vi på veien krysser et lite gårdsbruk. På dette gårdsbruket har de nå anskaffet seg såkalt frittgående høns. Hønsene holder til i en innhegning like ved stien og jeg synes dette er veldig spennende. Vi har gått forbi at par ganger nå, og jeg har mer og mer lyst å komme inn til dem. På hjemveien i dag hadde alle hønene kommet seg ut av innhegningen og spankulerte rundt på stien. Alle må jo forstå at dette ble for mye for meg, og Anita burde jo ha sluppet båndet mitt når hun så hvor travelt jeg fikk det. Istedet så tviholdt hun i båndet med det resultat at hun skled flere meter avgårde i grusen mens hun ropte og bar seg. Jeg snudde meg et kort øyeblikk for å se hva hun holdt på med, hvorpå hun slappet litt av. Da kunne jeg prøve meg igjen og dro enda hardere avgårde. Det er jo ikke min feil at Anita ikke klarer å holde seg på bena. Hun falt over ende og hang på slep noen meter til. Jeg måtte innse at slaget var tapt. Alle hønene flyktet inn i huset sitt og jeg var ganske skuffet. Anita på sin side var ganske lettet.




Bryllup i Jotunheimen

Anita og Per Ove skal til Turtagrø i helgen. Torstein og Elisabeth skal gifte seg, og har invitert mange gode venner til fjells (de har egen hjemmeside om bryllupet på www.tossebeth.com) Jeg får dessverre ikke være med, men jeg får dra på fjellet jeg også. Anita sin pappa og hans kone Annicke skal passe meg på hytten sin på Kvamskogen. Jeg har lovet å være snill gutt, og skal ikke finne på noe tull (nesten).
Her er at bilde fra hytten på Kvamskogen. Hjort serveres.

Planer for høsten

Nå har vi en travel høst foran oss. Anita og Per Ove har planer hver eneste helg frem til jul, og noe av det skal jeg være med på selvfølgelig. 18.-20. oktober skal vi på jakt i Modalen, 27. oktober skal Anita og jeg til Myrbø for å se på Inca som skal gå agility-konkurranse. 9.-10.november skal vi være med Inca og Mette til Stord på utstilling og agility. Da treffer jeg kanskje noen av mine søsken og halvsøsken, og kanskje mammaen min, Lady Fabi. 22.-24.november skal jeg være med på tur med fjellsportgruppen i Bergen Turlag, vi skal gå Hallingskarvet på langs og overnatte i telt. Anita gleder seg til jeg skal trekke henne i full fart. Mye gøy som skal skje altså.
Her kan dere se Inca

Jakt på Ringvassøy

Denne uken har vært utrolig bra, men nå er jeg helt utslitt. Jeg har bare lagt og sovet i sengen min siden jeg kom hjem i går kveld. Jeg er ikke helt sikker på når jeg orker å bevege meg. Men nå skal eieren skrive litt om hvordan jeg har hatt det.

Det viktigste med hele turen er at jeg klarte å fange rype, mens eierene kom helt tomhendte hjem. Første jaktdag etter ca. 30 minutter i terrenget så fant jeg en død rype. Per Ove så at jeg hadde noe i munnen, og så måtte jeg gi den til ham. En annen jeger hadde skutt rypen noen dager tidligere uten å finne den igjen. Så nå det er helt klart at det er jeg som er jegeren i familien. Jeg fant levende ryper flere ganger, og jaget dem opp med en gang slik at Per Ove og Anita kunne se dem. Jeg skulle visst ikke gjøre dette, så nå sier de at jeg må trene mer. Men de var fornøyd med at jeg søkte ivrig etter å ha vært i nærheten av fugl. Jeg jobbet så mye at jeg var helt utslitt om kvelden og bare sov og sov. En dag måtte jeg være igjen i hytten og hvile meg. Da hylte jeg helt til eierene var kommet til fjells. Vi traff en jeger med vorsteher-tispe en dag. Jegeren syntes at jeg var rask og ivrig (da hadde jeg nettopp jaget opp 7 ryper, og så en stegg som satt rett bak Anita). Eierene er altså fornøyd med at jeg har vært i kontakt med fugl, og at jeg jobber hardt hele dagen når det er fugl i nærheten. De lurer litt på hvorfor jeg ikke tar stand (det har jeg gjort tidligere). Jeg har bare tatt stand en gang på denne turen, og det viste seg å være fjær etter rype som var tatt av rovfugl. Jeg klarte ikke å vente helt til Anita kom frem før jeg måtte sjekke hva den gode lukten var. Det er stort sett Per Ove som har gått med meg på denne turen. Han lager en fin plystrelyd når jeg skal komme eller forandre retning og da lyer jeg med en gang. Anita prøvde seg et par ganger, men hun plystret helt feil så det brydde jeg meg ikke noe om. Det var bedre når hun forandret retning selv, da kunne jeg følge etter. Jeg synes det er veldig gøy når de skyter med haglen, da vil jeg løpe frem og se om jeg finner noe de har skutt. De lurer litt på hva jeg tror det er siden de aldri treffer noe, men de er sikker på at jeg forbinder det med fugl for jeg blir veldig ivrig når det smeller. Jeg er iallefall ikke redd, for Anita har hatt meg med på leirduebanen flere ganger og der smeller det mye.

Det var fire andre venner med på turen, og tre av dem fikk skutt ryper. De tok ca. 20 tilsammen. De syntes det var lite fugl i terrenget i forhold til det de forventet. Noen dager så vi ingen. Terrenget var ellers veldig flott å gå i, veldig variert fra skog og kratt til ur og fjell. De fleste fuglene satt i tregrensen eller lengre oppe. Vi så også en orrfugl og noe vi tror var en rugde. Lukten av den rugden likte jeg veldig godt. Alle sammen er fornøyde med turen, og nå ser vi frem til ny jakttur i Modalen om 3 uker.

Sjekk bildene som ligger i Per Ove og Anita sitt fotoalbum

Studvest

Endelig har jeg blitt kjendis. Over 15000 studenter i Bergen vet hvem jeg er etter at jeg stilte opp som midtsidegutt i siste utgave av studvest. (se bilder)

Min første jakttur

21. september 2002 reiser vi til Ringvassøy utenfor Tromsø. Da skal jeg få prøve meg på min første ordentlige rypejakt. Anita har tatt jegerprøven sånn at hun også kan skyte fugl for meg. Vi gleder oss til en hel uke i fjellet. Det kommer mer om hvordan det gikk om et par uker.

Oppveksten - Min første sommer

Jeg kom til mitt nye hjem i april 2001, rett etter at eierene hadde vært på påskeferie. De var veldig spent når de skulle hente valp, de hadde ikke helt bestemt seg for hvilken de skulle velge. Per Ove plukket meg ut fordi jeg var så tøff, jeg bet ham i nesen så han begynte å blø (bare et uhell selvfølgelig). Ingen av brødrene mine hadde noe de skulle ha sagt. Anita var litt skeptisk til dette, hun syntes jeg virket litt dominant. Men, valget sto mellom meg, noen brødre med navlebrokk og minstebroren. Per Ove ville ikke ha den minste, så da ble det meg. Og det er eierene glade for ettersom jeg nå har vist at jeg er en grei gutt.

Frem til sommerferien hadde vi mye gøy sammen. Anita tok seg ferie den første uken, så jeg ikke trengte å være alene. Hun ble ertet på jobben sin med at hun hadde svangerskapspermisjon. Nå vet jo alle som har hatt hund at det er nesten like stort som å få en baby. Anita og Per Ove hadde en stor hage som jeg kunne leke i, og de tok meg med på mange fine turer i nærområdet den første tiden. Anita dro meg med på alle slags skumle utflukter i bil og buss, men det gikk ikke lang tid før jeg syntes at det var spennende å dra på slike turer. Da traff jeg alltid nye folk og hunder der vi var på besøk.

Så kom endelig sommerferien. Eierene pakket masse bagasje inn i en stor bil og sa at vi skulle kjøre til Lofoten. Jeg var nå så flink å kjøre bil at de ikke merket at jeg satt bak i buret mitt engang. Rett før Bodø ble jeg syk, jeg kastet opp og hadde vondt i magen. Hos veterinæren i Bodø fany jeg ut at en av mine søstre (Wilma) også var pasient. Det syntes eierene var et artig sammentreff. Jeg fikk medisin og ble fort frisk igjen. Resten av ferien var fantastisk. Jeg var blant annet med opp til Svolværgeiten og så at Per Ove klatret opp på toppen og hoppet mellom hornene.


Klikk på bildet for å forstørre


Sykdommen

Nå kom en kjedelig tid. Jeg var bare 5 måneder gammel da eierene fant ut at noe var galt med meg. Veterinæren i Bergen tok mange prøver og fant ut at jeg var allergisk mot husstøvmidd. Jeg har hatt masse problemer med dette. Utslett og sår i huden, diaré og vondt i magen. Jeg fikk antibiotika og kortison kurer, før jeg tilslutt fikk en egen medisin som skulle bedre immunforvaret mot husstøvvmidd. Når vinteren kom så ble jeg veldig fin igjen og eierene var glade. Jeg vant til og med 1JK og 2JKK på utstilling. Dessverre kom symptomene tilbake sammen med våren og varmen. Jeg har ikke vært like plaget denne sommeren, men eierene er veldig lei seg likevel. De er redd for at jeg skal bli syk slik at jeg ikke kan være med på alle de fine jaktturene og fjellturene de går på.


Her er utslettet på sitt verste.
Klikk for å forstørre bildet