|
Startsiden
Om weimaraneren
Weimaraneren tilhører gruppen av stående fuglehunder (gruppe 7), og rasen kommer opprinnelig fra Thüringen i Tyskland. Selv om den første rasestandarden ikke kom før slutten av 1800-tallet, er den en svært gammel rase. Allerede på 1600- og 1700-tallet ble jakthunder som til forveksling likner dagens Weimaranere avbildet ved flere anledninger. I begynnelsen var rasen svært eksklusiv, forbeholdt den tyske adelen, men i løpet av 1900-tallets første halvdel spredtes den over verden, og da særlig til USA og Storbritannia. De første hundene kom til Norge i 1964. Her i landet har rasen beholdt noe av sitt eksklusive preg, i hvert fall hva antall angår! For tiden lever i underkant av 200 hunder her til lands, og det fødes fra ett til tre kull per år. I tillegg importeres årlig et antall hunder, noe som er en forutsetning avlsmessig. Utseende og temperament Weimaraneren er en høyreist, tørr og muskuløs hund. Hannhundene skal ha en mankehøyde på 59 – 70 cm. og tispene på 57 – 65 cm. Fargen skal være grå i ulike nyanser, og øynene skal være ravfargede. Fargen, kombinert med den ofte nærmest lydløse fremferden, har gitt rasen tilnavnet "The gray ghost" i den engelskspråklige verden. Rasen forekommer vanligst i korthåret utgave, men også langhårvarianten har en viss utbredelse. Også en strihåret variant finnes, "Stockhaar", men denne godkjennes ikke lenger i standarden. Hunden har et livlig temperament, og er svært årvåken og vaktsom. Den er ofte sta, men er svært lærenem. Den har stort behov for aktivitet og mosjon. Dersom den ikke får dette, blir resultatet fort en problemhund. Mosjon alene er dessuten ikke nok. Hunden har både stort behov for, og kapasitet til, å arbeide. Trening og utøvelse av jakt, lydighet, ettersøk og trekk er som skapt for rasen. Man bør være erfaren og trygg som hundeeier før man anskaffer en Weimaraner. Dens spesielle kombinasjon av følsomhet, stahet, skarphet overfor vilt og beskytterinstinkt krever en fast og bestemt dressur. Utstillinger har uten tvil vært norske weimaraner-eieres hovedaktivitet gjennom de ca. 35 årene rasen har vært representert i landet. Til tross for at det ikke finnes mange av rasen, er våre grå som regel med på å tilføre farge og eleganse til de fleste større utstillinger. Norsk Weimaraner Klubb har også arrangert offisiell spesialutstilling hvert år siden 1992.
På jakt
Rasen, som vi kjenner den i dag, er fremavlet for fuglejakt. Da storviltet i Tyskland nærmet seg utryddelse, ble de opprinnelige jakthundene, oftest sporhunder av Bracken-typen krysset med hunder som stod for fugl og annet småvilt. På denne måten fremkom de tyske, stående fuglehundene. Alle rasens egenskaper har betydning for dens jaktadferd. Den egner seg best til småviltjakt i skog, på fjell og lavland, men er også anvendbar ved støtjakt. Flere ganger er det også felt elg for weimaraner her i Norge, da som bandhund. Også som ren apportør ved f.eks. andejakt, er weimaraner et godt valg. Som vi ser er rasen en ekstrem "all-rounder" som jakthund. Hundens ypperlige luktesans, kombinert med jaktlysten, gjør den godt egnet til ettersøk av skadet vilt. Her brukes den både til småvilt og hjortevilt. Flere norske weimaranere er godkjente som ettersøkshunder, og brukes ved ettersøk av elg, hjort og rådyr både under jakt og etter påkjørsler. Stadig flere tar i bruk weimaraneren som jakthund, men deltakelsen på prøver er dessverre fremdeles for lav. Blant annet gjennom klubbens medlemsskap i Fuglehundklubbenes Fellesforbund (FKF) håper vi på sikt å oppnå prestasjoner, og anerkjennelse, på linje med de andre kontinentale, stående fuglehundrasene. Norsk Weimaraner Klubb arrangerer også årlig egne prøver, både innen apportgrenene og i skog. |
