Gordon Setter

Pappaen
til yaris er gordonsetter!!
Gordonsetteren hører til de "engelske" stående fuglehundrasene pointer og
setter. At de er "stående" - tar stand - fremgår av navnene. Pointer av "to
point" og setter av "to set". I gamle klassiske rasebeskrivelser heter det at
"gordonsetteren er den største, kraftigste og tyngste og derfor den langsomste
av setterne".
Allerede i slutten av forrige århundre begynte et målbevisst arbeide med å komme
bort fra dette .I dag er gordonsetteren gjennomgående en middels stor hund med
fart, søk og jaktegenskaper som kan konkurrere med alle andre fuglehundraser. En
del av sine "adelsmerker", det dype og de spesielle fargetegninger, samt endel
egenheter i atferd og psyke har den imidlertid i behold.
Gordonsetteren er en relativt ung rase, men allerede i 1620 i en beskrivelse
over "setting dogs" av Captain Markham nevnes de forskjellige
fargekombinasjoner, og han sier om "Black and fallow" (sort og gulbrun) settere:
"De var de mest utholdende".
Gordonsetteren kom forholdsvis tidlig til Norge. Allerede omkring 1850 bosatte
en engelskmann, John Blackwell, seg på gården i Klones i Vågå. Han var ivrig
jeger og brakte med seg flere gordonsettere som han drev et meget nøyaktig og
strengt avlsarbeide med. Etter hans død kom avkommet av hans hunder til Johan
Kjorstad på Harpefoss, og "Kjorstadrasen" gir ennå gjenklang i
gordonsetterkretser.
Dagens gordonsettere
Gemytt, utseende og bruksegenskaper.
Dagens gordonsettere er friske, sterke dyr med godt gemytt. De tilpasser seg
derfor fint i en moderne familiesituasjon. Enkelte individer fra slekter med
meget sterk jaktlyst kan bli egenrådige og sta, men må ikke tolkes som om dette
er dårlig gemytt. Hunder med dårlig gemytt lukes bort på utstillinger og
jaktprøver. Disse hundene blir ikke anbefalt i avl.
Av størrelse og utseende har gordonsetteren såkalt "setterpreg", dette betyr at
den ligner både engelsk og irsk setter, men alle gordonsettere er svarte med
brune avtegn på hode og bein. Pelsen skal være glatt og blank med faner på bein
og hale. Hodeformen er noe dypere enn hos de andre setterne. Typisk er også den
såkalte "leppefold", en liten utbuling i munnviken. En velutviklet gordonsetter
med sin glinsende svarte pels med varme brune avtegn, er svært vakker, mange
mener den vakreste av setterrasene.
Tidligere ble gordonsetterne ansett for å være store og tunge og nærmest ute av
stand til å konkurrere med de andre setterrasene hva angikk fart og stil. Dette
er det på tide å glemme, fordi dagens gordonsettere har fart og stil fullt på
høyde med de andre rasene.
Bruksmessig fungerer gordonsetteren svært godt, først og fremst pga. stor
jaktlyst, stor slitestyrke, med gode labber og funksjonell kroppsbygning. I
tillegg kommer godt jaktvett og god samarbeidsvilje. Dette gjør gordonsetteren
til en god brukshund.
Dagens moderne gordonsettere er fremragende til jakt på fjellet etter rype, på
lavland etter fasan og rapphøns, og sist men ikke minst i skog etter skogsfugl
og rugde.
Mange gordonsettere har medfødt rapport, denne egenskapen er spesielt verdifull
på skogsfugljakt. De fleste gordonsettere har evne til å avpasse søket etter
terrenget.
OBS!Bildet er ikke faren til Yaris