Gordon Setter

Pappaen til yaris er gordonsetter!!

Gordonsetteren hører til de "engelske" stående fuglehundrasene pointer og setter. At de er "stående" - tar stand - fremgår av navnene. Pointer av "to point" og setter av "to set". I gamle klassiske rasebeskrivelser heter det at "gordonsetteren er den største, kraftigste og tyngste og derfor den langsomste av setterne".

Allerede i slutten av forrige århundre begynte et målbevisst arbeide med å komme bort fra dette .I dag er gordonsetteren gjennomgående en middels stor hund med fart, søk og jaktegenskaper som kan konkurrere med alle andre fuglehundraser. En del av sine "adelsmerker", det dype og de spesielle fargetegninger, samt endel egenheter i atferd og psyke har den imidlertid i behold.

Gordonsetteren er en relativt ung rase, men allerede i 1620 i en beskrivelse over "setting dogs" av Captain Markham nevnes de forskjellige fargekombinasjoner, og han sier om "Black and fallow" (sort og gulbrun) settere: "De var de mest utholdende".
Gordonsetteren kom forholdsvis tidlig til Norge. Allerede omkring 1850 bosatte en engelskmann, John Blackwell, seg på gården i Klones i Vågå. Han var ivrig jeger og brakte med seg flere gordonsettere som han drev et meget nøyaktig og strengt avlsarbeide med. Etter hans død kom avkommet av hans hunder til Johan Kjorstad på Harpefoss, og "Kjorstadrasen" gir ennå gjenklang i gordonsetterkretser.

Dagens gordonsettere

Gemytt, utseende og bruksegenskaper.

Dagens gordonsettere er friske, sterke dyr med godt gemytt. De tilpasser seg derfor fint i en moderne familiesituasjon. Enkelte individer fra slekter med meget sterk jaktlyst kan bli egenrådige og sta, men må ikke tolkes som om dette er dårlig gemytt. Hunder med dårlig gemytt lukes bort på utstillinger og jaktprøver. Disse hundene blir ikke anbefalt i avl.

Av størrelse og utseende har gordonsetteren såkalt "setterpreg", dette betyr at den ligner både engelsk og irsk setter, men alle gordonsettere er svarte med brune avtegn på hode og bein. Pelsen skal være glatt og blank med faner på bein og hale. Hodeformen er noe dypere enn hos de andre setterne. Typisk er også den såkalte "leppefold", en liten utbuling i munnviken. En velutviklet gordonsetter med sin glinsende svarte pels med varme brune avtegn, er svært vakker, mange mener den vakreste av setterrasene.

Tidligere ble gordonsetterne ansett for å være store og tunge og nærmest ute av stand til å konkurrere med de andre setterrasene hva angikk fart og stil. Dette er det på tide å glemme, fordi dagens gordonsettere har fart og stil fullt på høyde med de andre rasene.

Bruksmessig fungerer gordonsetteren svært godt, først og fremst pga. stor jaktlyst, stor slitestyrke, med gode labber og funksjonell kroppsbygning. I tillegg kommer godt jaktvett og god samarbeidsvilje. Dette gjør gordonsetteren til en god brukshund.

Dagens moderne gordonsettere er fremragende til jakt på fjellet etter rype, på lavland etter fasan og rapphøns, og sist men ikke minst i skog etter skogsfugl og rugde.

Mange gordonsettere har medfødt rapport, denne egenskapen er spesielt verdifull på skogsfugljakt. De fleste gordonsettere har evne til å avpasse søket etter terrenget.
OBS!Bildet er ikke faren til Yaris